AudunDet kunne vært sjøløver, skilpadder eller sjøfugler, men ville øgler, farget grønne av alger og kaktus, regjerer i Galápagos-øyenes dyrerike.
– Hei folkens, her har vi “Fritz”. Se hvor godt kamuflert han er.
Den gulbrune hanniguanen ligger stille i gresset, blant grå kvist og grønne kaktusplanter. Hadde det ikke vært for guiden Jorge (43)
kunne vi lett lenge etter iguanhannen til sola gikk ned uten å finne han. Fritz er bare den første øglen i rekken vi blir kjent med i dag. Knut og Hans kommer deretter. Grete er derimot ikke å se. Ukjent territorium for oss, men en del av arbeidsgrunnlaget for Jorge, som sammen med en besetning på sju følger, mater og viser tolv opplevelsestørste turister rundt på de artsrike vulkanøyene Galápagos.
HUNDREVIS AV HAVSKILPADDER
Fire dager ut i den ukeslange cruiseturen begynner iguaner å bli et velkjent syn. På øya Santa Fé, mellom de to hovedøyene Santa Cruz og San Cristóbal, brenner sola under føttene til fastboende dyr og forbipasserende turister. Beliggenheten på ekvator sørger for et temperert klima, med stabil dagtemperatur på mellom 24 og 30 grader. Nærmere 1.000 kilometer fra fastlandet har det oppstått et enestående dyreliv på Galápagos, som jeg endelig kan nyte på nært hold. Dag én begynte med snorkling side om side med akrobatiske sjøløver. Jeg har sett havskilpadder i hundretall dukke idet båten passerte. Møtt Lonesome George. Skilpadden som forskere trodde var den eneste gjenlevende av sitt slag, før han døde sommeren 2012. I går kveld lot jeg øynene hvile på sola som gikk ned mens gulfinnetunfisk hoppet metervis opp i lufta. Og vi er fremdeles bare halvveis.
STOPP I LOVENS NAVN
I land på Santa Cruz. Det er her de fleste båtturene starter og slutter. Alle vi ombord har fått et par timer til å gjøre akkurat det vi vil. Dette er min mulighet til å utforske øya uten å bli fotfulgt av andre. Det er likevel ikke fritt frem i nasjonalparken. Forsøpling er forbudt. Å gå omkring utenfor merkede stier det samme. Jeg kan ikke ta bilder av fugler og dyr med blitz, og avstanden fra meg til dem må være minst to meter. Stadig strengere restriksjoner for ferdsel skal sørge for å utsette dyrene for minst mulig stress, slik at bestandene går opp. Spor etter daglige besøk av nysgjerrige og nærgående turister, skal reduseres. Ett ledd i dette er at alle turistbåter stopper bestemte plasser på sine guidede turer. Selskapene forholder seg til ulike program og reiseruter som går over 15 dager mellom de forskjellige øyene. Tidligere kunne de samme båtene legge opp rutene selv.
STRANDSPETAKKEL
Jeg har tatt sandalene fatt, og er på vei langs en tursti ved havna i landsbyen Puerto Ayora da jeg hører hvesing. Og pust. Tunge pust. Foran meg stanger to hanniguaner hoder. Striden om territoriet utkjempes i form av korte kamper. Først lukker øglene
øynene, før de stanger mot hverandre og snurrer rundt i ring. Så tar de en ti sekunder pustepause, før slaget fortsetter. Rundt dem er sand. Ingen hunner. Ingen fugler. Bare de to og meg; en betalende tilskuer. Etter runde nummer 27 eller noe
sånt, har noe av kvikkheten og puffen forsvunnet fra de to kamphannene. Kampene er kortere og pausene varer lenger. Avgjørelsen faller når den ene av de to hannene snur
ryggen til, halen er fremdeles mellom bena. Kanskje er det ikke lenge til han våger seg
inn på konkurrentens lekeplass igjen. Tilbake står vinneren og rister hodet opp og ned.
Feiringen fortsetter imens jeg returnerer til havna.
ENESTÅENDE ØGLER
Iguaner har utviklet unike fysiske egenskaper som gjør at de tross menneskelig
påvirkning på deres habitat, fremdeles utgjør en bærekraftig bestand. Arten på land
lever hovedsaklig av kaktus og insekter. Dyrene blir opptil 1.20 meter og veier inntil 11
kilo. Det finnes anslagsvis 10.000 øgler på Galápagos. Mariniguanen er beslektet, men
unik i sitt slag. Den finnes bare her på øyene. Øglene blir så mye som en halv meter
lenger enn artsfrenden på land. Vanlig vekt er kun halvannen kilo. Øglen bruker sin
lange hale til å styre kroppen under vann for å beite på alger og sjøgress. Reptilarten
er i stand til å oppholde seg under vann i én time og dykke ned til 30 meters dybde.
Tilbake på land kvitter den seg med havsalt gjennom nesa og varmer opp kroppen på steiner i sola.
DYREHAGE I DRØMMELAND
Selv om avstanden mellom øyene er kort, varierer mariniguanenes farge etter hvilke
øyer de lever på. Øglene på Santa Cruz er rød eller sort, mens navnebrødrene lenger sør er turkisaktig til rødgrønn. Fargene forsterkes under parringssesongen. Det er
tallrike populasjoner av mariniguaner på Galápagos, men arten regnes likevel for å være truet. Å vandre rundt i nasjonalparken blant de forhistoriske dyrene føles som å
være i en dyrehage, der ingen arter verken skader eller dreper hverandre. Små finker
flyr side om side med mange ganger større hauk, langsomme landskilpadder har
lettbeinte øgler som nærmeste nabo og sjøløver snurrer rundt mens meterlange
Galápagoshaier stimer opp fra dypet. Når det nærmer seg slutten på mine ti dager, er
det lett å bli sentimental. Et livslangt ønske har endelig sendt meg til drømmeland. Og
jeg kan snart se tilbake på turen da jeg forelsket meg i øgler.
ØKONOMI FØR ØKOLOGI?
Galápagos har blitt en merkevare for Ecuador utad og en lukrativ inntekstkilde for
landet som sådan. Navnet har sin opprinnelse fra spansk. De spanske sjøfarerne som
koloniserte øyene på slutten av 1800-tallet syntes skallet til landskilpaddene minnet om
en sal som ble brukt på hester i Spania, og oppkalte derfor øyene etter salen. I dag er
det derimot turister som bringer besøkende hit. Turisme på Galápagos gir Ecuador
anslagsvis to milliarder i året, og antall besøkende har økt fra 11.000 i 1979 til 173.000
i 2010. Samtidig som turister, private donorer og lokale og nasjonale myndigheter
bidrar til å beskytte og bevare dyrelivet, legger biler, båter og mennesker igjen spor.
Noen forsvinner fort – andre setter den økologiske balansen i vann og på land i fare.
